Sankalpa — frøet vi planter på matten

Det er noe spesielt med øyeblikket før vi begynner.

Du har rullet ut matten. Du har satt deg ned, kanskje med beina i kors, kanskje på en pute. Pusten har ennå ikke funnet rytmen sin. Og det er nettopp i dette stille rommet, før noe egentlig skjer, at vi gir oss selv en liten gave: vi planter et frø i hjertet.

På sanskrit kalles det en sankalpa. Et indre forsett. Et stille løfte til oss selv om hva vi ønsker å leve i tråd med — akkurat nå, akkurat i dag.

Ikke et mål — bare en intensjon

Sankalpa er ikke det samme som å sette seg et mål. Den krever ingen prestasjon, ingen kåring, ingen før-og-etter. Den er roligere enn det. Mykere.

Den kan være ett ord — ro, mot, kjærlighet, takknemlighet. Den kan være en følelse, en retning, en påminnelse. Den kan være noe ingen andre forstår enn deg, og det er nettopp det som gjør den så vakker: sankalpaen er din.

Du trenger heller ikke å "tro" på den for at den skal virke. Du trenger bare å la den være der — som et frø som har funnet jord.

Hjertet kjenner først

Når jeg legger hånden over hjertet i begynnelsen av en time, og pusten finner sin lange, runde rytme — da kan jeg merke det. Et ord eller en følelse som dukker opp før hodet rekker å rasjonalisere noe. Det er sankalpaen som hilser.

Hver gang vi vender tilbake til pusten og kroppen i løpet av timen — i en stilling som krever nærvær, i en lang utpust, i savasana mot slutten — gir vi næring til frøet. Litt etter litt. Det er ikke én stor handling. Det er mange små, varme.

Hva vil du plante i dag?

Neste gang du ruller ut matten — hjemme, på en brygge ved sjøen, i studio, hvor som helst — gi deg selv et øyeblikk før du begynner.

Lukk øynene.

Pust noen runder, dypt og rolig.

Legg hånden mot hjertet, hvis det føles riktig.

Og så, helt stille, spør deg selv:

Hva vil jeg plante i hjertet i dag?

Det første som kommer, er som regel det riktige.

Med varme, — Larysa